Fagkom, Skyggedager

Skyggedag: RVTS

Del av fagkom sitt ansvar er å gi studentene mulighet til å få et tettere forhold til arbeidslivet som venter. Et tiltak som skal hjelpe med dette er skyggedagene som arrangeres. Her blir studenter plassert i forskjellige arbeidstilværelser til psykologer. Gjennom dette kan man tidlig få kjennskap til arbeidsm ulighetene og ressursene som er tilgjengelige ved fullført studie. Her kan du lese om hvordan Amanda Amundsen kull 42 hadde det på skyggedag hos RVTS.

«Hei, velkommen!» er ordene jeg hører da døren på RVTS (Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging) glir opp. Foran meg rager en høy skikkelse med et bredt smil som snart presenterer seg som Psykologspesialist Håkon Stenmark. Senteret er pent innlagt dypt inne på statens hus i Prisens gate og med litt hjelp fra de i skranken har jeg endelig klart å forville meg til inngangsdøren deres. Han forklarer at de nylig har flyttet inn samtidig som han viser meg inn på venterommet. Lokalene ser veldig nye ut og gir et godt førsteinntrykk. Straks blir vi flere på venterommet og når klokken har slått 9 er vi hele fire psykologistudenter, alle med en interesse for feltet, to fra profesjon og to som går bachelor.

Håkon leder oss inn på kontoret og tilbyr oss kaffe og te. Straks begynner han å snakke om arbeidet han gjør her og svarer svært åpent på alle spørsmål vi kommer med. Han har spesialutdannelse i klinisk voksen psykologi og arbeider med pasienter som lider med traumer etter liv preget av å leve på konstant flukt og fare for sine egne liv. Han har arbeidet innenfor feltet i snart to tiår forteller han, men måtte ta en pause på ett år for å få et avbrekk. Da jobbet han med noe helt annet forteller han for å få litt andre impulser. Derimot, returnerte han raskt, for dette er noe han synes det er svært spennende og givende å jobbe med. Som utdannet psykolog ble han først støttekontakt for en vietnamesisk gutt, dette var hans vei inn i feltet. Han har reist mye og møtt mange folk fra andre kulturer, og det er mange problemstillinger som kommer frem når han forklarer jobben sin. Hvordan mennesker skal bli integrert i samfunnet, hvordan det er å leve med traumer og hvordan kulturforskjellene er så store at det er ting vi i Norge ikke har mulighet til å sette oss inn i. Vi trenger mer fokus på flyktninger og traumer blir vi alle enige om, og vi er klare for en dag på RVTS.

Klokken er 10 og vi er på vei inn videre til et påfølgende møterom. Vi har blitt presentert med et tett program av Håkon, også med tid til lunsj. De virker veldig profesjonelle og vi får inntrykk av at de har planlagt godt. Dette er mennesker som er gode i det de gjør og ønsker å formidle. Å få et inntrykk av et slikt senter og omfanget av det de gjør på én dag er nokså umulig, men opplegget vi fikk var så godt laget at vi fikk en smakebit av mange av essensene ved RVTS. Mange engasjerte mennesker med et engasjement for å formidle er grunnen til at jeg følte at jeg fikk så mye ut av denne dagen. De var flinke til å formidle og komprimere kunnskap på kort tid.

Rådgiver og psykiatrisk sykepleier Grete Ystgård møter oss i døren, mer kaffe på bordet og vi er igang. Hun er prosjektleder for prosjektet «Vold og rus», og på den lille halvtimen hun har til disposisjon får vi presentert hovedformålet med prosjektet. De ønsker å kombinere behandling for rus og vold samtidig, fordi det er en sterk korrelasjon mellom disse to. Grete har selv jobbet i mange år med vold, og hun understreker at de tidligere har behandlet problemene hver for seg, nå vil de behandle begge – samtidig. Dette skal nå ut i alle sektorene av helse-Norge og vi ser på en oversikt over hvordan de ulike regionene skal bidra. Hun er kontakt med en nøkkelrepresentant i hver sektor som hun så fint omtaler som «diamantene» sine, dette er ikke bare ensidig prosjekt, hele helseNorge skal få ha en finger med i spillet. Å revolusjonere behandlingsmetoder er krevende, men de har en grundig plan. Underveis i prosjektet fant de ut at det ikke fantes en oversikt over alle behandlingsenheter i Norge, så prosjektet har bidratt til andre ting også forteller Grete, nå har de kartlagt dette og sendt inn listene.

58627255_633432707123762_2746566598641844224_n

En halvtime har flydd forbi og inn i rommet kommer Bente Espeland, leder for RVTS. Hun supplerer litt i forhold til prosjektet, det var hun som ønsket Grete som prosjektleder og det virker som hun er godt fornøyd med valget. Det virker som de har en god relasjon, og hittil har jeg fått inntrykket av at dette er en kompetent og samarbeidsvillig organisasjon. Vi får forklart at det finnes fem RTVSer i Norge, enkelte private og resten kommunale. Alle som jobber her har forskjellige yrker, det er alt fra psykologer, prester, jurister, sykepleiere etc. Alle har sin rolle i organisasjonen og de samarbeider på tvers av yrkesroller. Alle her har masterutdannelse eller høyere forklarer Espeland, og de fleste har etterutdannet seg videre. «Man stopper aldri å lære» sier hun. Hun legger tyngde på psykisk helse i skolen samt andre relevante temaer, og vi får mer innsikt i RVTS som en organisasjon og hvordan de som arbeider her supplerer på sin måte for at alle skal lykkes i sitt arbeid.

Lunsj ringer inn og vi går inn i kantinen på RVTS, de ansatte har lagt til rette for pauser underveis og vi har tatt samtlige fem minutters pauser der det har vært tid. De har en veldig godt utstyrt kantine til rimelige priser, her får du et måltid til 40 kr. Dagens hovedattraksjon er suppe, men vi har med oss mat allerede. Underveis i opplegget får vi også fem-minutters pauser som er fint for å få litt pusterom.

Klokken 12 er vi på vei videre opp de snirklete trappene på RVTS og inn på et hyggelig kontor. Der møter vi rådgiver og psykiatriske psykepleier Rita Småvik sittende flott dandert på en rullende kontorstol. Smilet er like treffende som de nyanserte og fargerike joggeskoene, og roen i rommet reflekterer den avslappede figuren som raskt starter å fortelle om sin rolle i konsernet. Hun arbeider med selvmordsforebygging og komplisert sorg, to svært omfattende og krevende temaer. Her får vi en innføring i kursene som er organisert av RVTS, her er målet å gi mennesker kunnskap om hva man skal gjøre og hva man gjøre for å forebygge selvmord. De har flere kurs og seminarer som dreier seg om dette og viktigheten av dette blir svært synliggjort under denne samtalen. Småvik har også master i helsevitenskap og har vært kursleder for kurset «Førstehjelp» ved selvmordsfare siden 2005 og safeTALK kursleder fra 2015. Hun er også opptatt av meditasjon og hvordan dette kan ha en innvirkning på mennesket på en positiv måte, innvirkning og forebygging innenfor psykisk helse. Hun gir S-en (selvmordsforebygging) i RVTS en alvorlig, men samtidig informasjonsrik og optimistisk tyngde.

Dagen nærmer seg slutten, men først møter vi helsesøster Siri Leraand. Hun presenterer prosjektet «Snakke», et simulatorspill der man kan øve seg på å prate med barn der det er mistanke for noen slags form for vold. Vi får introdusert spillet og går igjennom dette. Her er det forskjellige alternativer og tips til hvordan man skal forholde seg til en slik vanskelig situasjon. Virkelig et flott tiltak! Trenger man trening og tips er dette en svært god og effektiv måte å gjøre det på. Endelig blir også helsesektoren digitalisert og effektivisert, og dette med gode utfall. Dette kan helsearbeidere og alle innenfor helsesektoren nyte godt av.

Til slutt møter vi Håkon Stenmark igjen, psykologen som først introduserte oss for RVTS. Sammen får vi ordnet en liten samling av noen av menneskene vi har møtt og får tatt et bilde, veldig flott at noen ville stille opp. Videre ender vi opp på kontoret hans der han presenterer oss for dagens siste møte, og kanskje det mest krevende og personlige vi har skullet forholde oss til. Hva er vel en praksisdag uten et møte med en pasient? RVTS har nemlig ordnet dette for oss, men problemstillingen vi blir stilt ovenfor med denne personen er noe vi aldri har stått ovenfor før, det forbereder Håkon oss på. Pasienten har en svært relevant problemstilling for RVTS og har gått i behandling hos Håkon i flere år. Han kom nemlig hit som flyktning etter å ha overlevd både fengsling og tortur i hjemlandet, og har en spennende og krevende historie å fortelle oss. Han kom til Norge, etter et midlertidig opphold i Tyskland. Han prøver å lære seg norsk, men dette er en vanskelig prosess, både på grunn av konsentrasjon, men også til dels sosiale forhold. Han flyktet til Norge på grunn av sin politiske holdning til styresmaktene i landet han opprinnelig kommer fra, og har sittet flere år i fengsel, uskyldig. Han vil gjerne fortelle oss sin historie, og den er gripende og smertefull. Vi får også vite hvordan han og familien forholder seg til kulturforskjellene i Norge, og får inntrykket av at dette kan være vanskelig. Hvordan det legges vekt på å bygge opp under positive ting man mestrer i den nye tilværelsen er også et tema, dette er veldig viktig. Et spennende aspekt er hvordan terapitimene foregår, for å få en rask og effektiv dialog brukes det tolk for å oversette i terapien. Dette får vi også innblikk i ved dette møtet. En spennende og annerledes måte å forholde seg til terapi på, dette var læringsrikt på mange måter. Det er en intens time, og vi får stille oppfølgingsspørsmål underveis. Vi får innblikk i en hverdag svært annerledes enn det vi er vant til her til lands. Underveis i denne timen forstår man virkelig hva psykologrollen innebærer, og man kan se at det er en givende jobb, men veldig krevende. Historien vi får høre får deg til å sitte igjen med en varig inntrykk, og mannen foran oss har en kunnskap og en historie som treffer deg rett i hjertet. Det er tydelig at han elsker landet sitt og han kjemper fortsatt for at demokratiet skal få grobunn der, selv nå etter så mange år uten frihet. Møtet er reflekterende på mange måter, skikkelsen foran oss er svært engasjert i alt han sier og svarer på spørsmålene våre på en god måte. En time er ikke nok sitter jeg igjen med, det er så mye man skulle spurt og hørt om. Men likevel er det så mange inntrykk at du trenger tid på å bearbeide alt du har hørt. Psykologen guider samtalen videre og stiller svært relevante spørsmål, man ser at relasjonen dem imellom er god, og ved hjelp av tolk kommer budskapet frem. Mannen selv, som har gått i terapi her en stund, nevner at han selv tenkte at han ikke trengte terapi først, men at terapien har fungert som «et lys i mørke». Takknemligheten for mye kommer frem, og man ser hvor givende terapien har fungert. Det er ikke bare én problemstilling som er aktuell i denne situasjonen, og allsidigheten er rik og spennende. For en dag på RVTS, jeg satt igjen med mange inntrykk, og jeg var helt ærlig svært sliten etter denne dagen. Men for en givende dag, jeg fikk litt gnisten tilbake etter denne praksisdagen. DETTE er det studiet handler om og jeg er så glad for at jeg fikk innblikk i denne organisasjonen. Alle vi møtte var så engasjerte, strukturerte og hyggelige. Dette er mennesker som virkelig ønsker å hjelpe og å få innblikk i det har vært en utrolig flott opplevelse. De drev virkelig engasjementet sitt videre ut mot oss studentene, og at de holder dørene åpne på en så varm, rå og ærlig måte er virkelig beundringsverdig. Takk for alt av inntrykk!

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s