Fagkom arrangerte den svært interessante EMDR-workshopen med psykolog Bjørn Aasen, som praktiserer EMDR på Røros. Aasen tok sin utdanning ved UiB og har praktisert EMDR siden 1994. Interessen for EMDR ble vekket da han leste en artikkel i Psykologisk tidsskrift i 1993 om emnet.
Aasen gikk grundig inn på hva traumer egentlig innebærer. Han fortalte at når mennesket møter en trussel, vil en få en orienteringsreaksjon. Men det må persiperes som en trussel for at dette skal skje. Traumer setter i gang hyperaktivering, flashbacks og unngåelsesatferd. Dersom trusselen har sosial involvering kan mennesker f.eks. rope om hjelp, danne allianser eller vise dominans eller underkastelse. Hvis dette ikke fungerer vil fight eller flight aktiveres. En hjelpeløshetsreaksjon er normal etterpå – som er en hypoton shutdown. De ikke-adaptive reaksjonene kan føre til en kronisk selv-nedvurdering, som blant annet kan føre til underkastelse og følelse av verdiløshet. De kan også føre til kronisk utrygghet og kronisk hjelpeløshet. Freeze, fight og flight er i seg selv adaptive reaksjoner, men er ikke-adaptive hvis de går inn i en tonisk immobilitet. Man er da i en slags frozen state, der de negative følelsene sitter i uansett situasjon. Når hjelpeløsheten slås inn gang på gang, vil det være vanskelig å bygge opp selvbildet igjen. Hjelpeløsheten kan føre til at man mestrer ting dårligere, som igjen vil gå utover selvtilliten. Traumatiske hendelser starter ikke-adaptive aktiveringsmønstre, blant annet nummenhet. Aasen fortalte at et problem i terapi etter traumer er at affekt ofte trigger affekt. Det vil si at det er vanskelig for pasienten å se for seg positive ting, fordi dette kan trigge negative ting. Likevel ønsker man å få tak i affekten ved tilbakekallingen. EMDR har fungert i tilfeller der f.eks. eksponeringsterapi har kommet til kort. Aasen fortalte at EMDR blir en slags strukturert form for eksponering – der psykologen har styringen. Både EMDR og CBT fungerer mot traumer, men EMDR har raskere effekt.
EMDRs forgjenger, EMD, ble utviklet av Francine Shapiros. Dette som følge av hennes oppdagelse av desensitivisering av øyebevegelser. Behandlingen innebar sakkadiske øyebevegelser. Etter å gjentatte ganger ha glemt å be pasientene gå tilbake til å prosessere minnene, la Shapiro merke til at pasientene i slike tilfeller kom med egne, ofte positive assosiasjoner. Dette var starten på EMDR, som innebar EMD med en reprosesseringsdel. EMDR ga en spontan tilgang til assosiative kanaler og ga en slags generaliseringseffekt.
Forskning viser at det er ca. 77-100 % bedring av PTSD hos personer som har hatt enkeltstående traumer ved bruk av EMDR. Hos personer med multiple traumer kreves det som regel 12 behandlingstimer for å få ønsket behandlingseffekt. I tillegg har EMDR vist gode effekter på blant annet depresjon, pedofili, fobier og angstlidelser. Et kjennetegn på tilfeller der EMDR benyttes er ved lidelser med uprosesserte minner.
Det er 8 faser i EMDR: 1) historie, 2) forberedelse, 3) vurdering og oppsett, 4) desensitivisering –> kanal til noe positivt – går så tilbake til «target»-hendelsen igjen, 5) installering – stimulering av positiv kognisjon knyttet til target helt til denne føles helt sann, 6) body scan, 7) avslutter timen og 8) evaluering av timen. Target-rekkefølge kan variere, f.eks. kronologisk eller ta verste/minst verste hendelse først og bygge seg nedover/oppover.
Som regel kombineres lys, pipelyder med øreklokker og vibrasjoner i hendene i EMDR. Denne kontinuerlige stimuleringen gjør at en slipper å be pasienten gå tilbake igjen til target. Ved svært sensitive pasienter – må lage mer rammeverk, for at det ikke skal bli for overveldende. Ellers anbefales fri flyt i assosiasjoner.
Vi takker Bjørn Aasen for en spennende workshop der studentene både fikk et innblikk i teorien bak EMDR og fikk se videoer av hvordan EMDR fungerer i praksis. Workshopen stimulerte til inngående spørsmål og interesse blant studentene.
Psykolosjen 