Del av fagkom sitt ansvar er å gi studentene mulighet til å få et tettere forhold til arbeidslivet som venter. Et tiltak som skal hjelpe med dette er skyggedagene som arrangeres. Her blir studenter plassert i forskjellige arbeidstilværelser til psykologer. Gjennom dette kan man tidlig få kjennskap til arbeidsm ulighetene og ressursene som er tilgjengelige ved fullført studie. Her kan du lese om hvordan Eva Sandersen Hetta (kull 43) hadde det på BUP Nidarø.
I dag var jeg så heldig å få følge en psykolog ved BUP Nidarø. Det har vært en motiverende og spennende dag, som jeg tenkte å fortelle litt om i dette innlegget.
Dagen startet med en lang busstur fra Dragvoll til Studentersamfundet, og en liten spasertur derfra. Jeg hadde kun fått beskjed om adresse og at jeg skulle til en BUP-klinikk, så jeg plottet adressa ubekymret inn i kartappen på mobilen og gikk. Da jeg kom nedover veien og så et skilt til nettopp en BUP-klinikk, gikk jeg inn og sa at jeg skulle i praksis hos en psykolog. Etter en liten stund ble det klart at jeg hadde gått feil og egentlig skulle til en annen BUP-klinikk, som lå like ved. For en finnmarking er for nærliggende BUP-klinikker en ukjent problemstilling, men jeg var i alle fall fornøyd med å ha beregnet god tid, slik at jeg ikke kom for sent på tross av dette.
Da jeg omsider kom til rett sted, ble jeg møtt av en smilende og imøtekommende psykolog, Christian Strandebø. Det virket som dagen kom til å bli rolig, ettersom skolebarna hadde høstferie og tempoet var litt nedjustert på klinikken. Derfor fikk vi god tid til å diskutere hva psykologyrket innebar, og hva som hadde gjort at jeg byttet fra medisinstudiet til psykologistudiet, etter tre år som medisinstudent i Tromsø. Det ble selvsagt også tid til å diskutere psykodynamisk terapi vs. kognitiv terapi, min favorittdiskusjon, selv om jeg egentlig ikke forstår så mye av den foreløpig.
Deretter hadde vi et innkomstmøte med en pasient, pårørende og to psykologer. Det var svært givende å observere samtalene, både med hensyn på psykologenes fremgangsmåter, hvordan de innhentet opplysninger, og deltakernes kroppsspråk og posisjonering i rommet. Selvsagt var det også spennende å få et innblikk i hva pasienten og pårørende tenkte om saken. Jeg følte at jeg fikk styrket min faglige motivasjon og at jeg fikk ta del i prosessen, selv om jeg kun har studert psykologi i et par måneder.
I lunsjen diskuterte vi blant annet min hjertesak, de samiske pasientene. Jeg har selv jobbet innen helse i nord, og er svært opptatt av å ivareta disse pasientenes møte med det offentlige helsevesenet. Derfor er det alltid engasjerende når jeg kan løfte denne problemstillingen og diskuterte det med praktiserende fagfolk. Kultursensitivitet i psykologyrket er noe jeg håper vi kan få økt fokus på i fremtiden, og helst implementere i utdanningsplanen.
Dagen gikk mot slutten, og vi avsluttet med en oppsummeringssamtale om pasienten og hvordan behandlingen skulle legges opp videre. Totalt sett er jeg positivt overrasket over opplegget, og jeg dro hjemover med en følelse av at jeg endelig har startet på et studium som passer meg.
Tusen takk til Psykolosjens Fagkomité som har tilrettelagt for dette opplegget!
Psykolosjen 