Hvert år får Psykolosjens studenter mulighet til å melde seg på EFPSA (European Federation of Psychology Students’ Associations) sin kongress. Mer informasjon om EFPSA finnes her. I år var Guro Holte Igesund fra kull 40 en av de som deltok.
Her er reisebrevet hennes til oss:
Se for deg at du ganske tilfeldig melder deg på en konferanse arrangert av den europeiske føderasjonen for psykologistudenter (EFPSA). Alt du vet er at konferansen skal finne sted på Malta, en øystat i Middelhavet, midt i semesteret, og at tema er personlighet. Hva forventer du deg?
Kanskje noe sånt som “en faglig stimulerende kavalkade med avmystifisering og dekoding av individuelle forskjeller, identitet, personlighet og mangfold ispedd nye bekjentskap og forhåpentligvis litt inspirasjon til et eller annet”? Hva med motivet til de tre hundre andre studentene du møter der? Er det muligheten til diskusjonspartnere fra hver krik og krok av Europa som trekker folk, eller det sosiale programmet som får det hele til å tidvis kategoriseres mer i skjæringspunktet mellom festival og leirskole enn en typisk fagkonferanse, som frister?
Altså, konferanse ser bra ut på CVen, tema gir mulighet til selvutvikling, workshops til introspeksjon og inspirasjon, det finnes et hav av grunner til å dra, men kanskje noen bare blir med for å skaffe seg nye venner, type gratis losji neste gang de skal på reisefot? Og hvem er forresten den gjengen som har spammet facebookgruppen med formaninger de siste månedene, hvilket fellesskap får noen til å slite så hardt for å stable en gedigen begivenhet på beina, uten en krone i godtgjørelse? Dessuten, hva er denne “EFPSA-spirit”en vi har hørt så mye om? Det er muligens sykt å poppe til dere, men jeg tror det er like mange grunner til å involvere seg i dette sirkuset som de ca 327 sjelene som endte opp på eksotiske Malta en uke i slutten av april 2018. Vi var alle tilstede da den 32. EFPSA-konferansen utspilte seg i omgivelser som fristet med tropisk klima, hvite strender og blå laguner, men i motsetning til det jeg ser for meg er en typisk uke på Paradise (Bay) Hotel hvor vi oppholdt oss, var fellesnevner for alle tilstedeværende et engasjement for psykologi.
Fra NTNU var vi tre jenter som hadde meldt oss på ganske uavhengig av hverandre, men ufattelig nok alle fra kull 40 (Silje, Ingvild og undertegnede). Alle spørsmålene i starten av dette innlegget er et forsøk på å illustrere hvor lite vi egentlig visste om hva vi gikk til, men selv med så uklare forventninger klarte oppholdet å overraske gang på gang. Første vending kom da påtroppende deltakerland-representant fra studentpolitisk utvalg (SPU) i Norsk Psykologforening, Halvor, gjorde sin entré. Vi ante ikke at det var ham selvfølgelig, der vi satt ivrige og pratet høylytt engelsk på bussen hele veien fra flyplassen til Valletta, du vet, for å øve litt. Halvor tenkte dermed i sitt stille sinn at vi var noen random turister, og ikke ferske EFPSAere. Flaut nok da vi møttes på hostellet og fant ut koblingene. Heldigvis ble det fort hyggelig over en middag, og plutselig hadde vi en innvidd til å lose oss gjennom “do”s og “don’t”s på EFPSA-konferanse. Sweet!
Åpningsseremonien ble forvirrende nok omrokkert da et tyvetalls menn i dress strenet inn og viftet til side den morsomme og avslappede fyren fra EFPA, moderorganisasjonen til EFPSA. Midt i et vittig poeng mistet han all oppmerksomhet, alle malteserne (haha, ja, tenkte du også på de sjokoladetrekte kjekskulene?) i rommet reiste seg hypnotisert opp, en stresset konferansekoordinator meddelte full av ærefrykt at statsministeren hadde fått en lomme i timeplanen til å tale for oss, og alles øyne gikk mot dørene. Høyt pathos-nivå med store ord om satsning på psykisk helse fulgte, statsministeren avslørte til og med at han hadde nær familie som slet. Det var rørende. Vi ble skjerpet. Programmet fortsatte, vi ble kastet ut i det som var mitt første møte med psykologipraksis utenfor Norge – et lokalt tverrfaglig team presenterte hele deltakermassen for et anonymisert kasus med parterapi. Pang, så ble vi utfordret til å snakke høyt for hele forsamlingen, parterapeuten ønsket forslag, feedback, løsninger, jeg vet egentlig ikke helt hva han ville ha. Jeg valgte å holde meg observerende, satt og tenkte mitt om hvordan jeg ville jobbet med personlighetsforstyrrelser og samliv i terapi, hvor sykt mange faktorer som er inne i bildet. Kasusene vi har hatt i KP framstod som en tamagochi mot the Sims 3 i kompleksiteten vi møtte her. Diskusjonen gikk sin gang rundt i rommet, folk etterspurte detaljkunnskap og når parterapeuten etter hvert kom til kort, skjedde noe uventet. En type i salen tok oppskjørtet ordet, han ønsket å utdype. Dette handlet nemlig om ham og kjæresten, inntil nå oppfattet av alle som tilfeldige deltakere.
Hvaaaaa skjer nå? Paret blir tatt opp på scenen, vi fortsetter diskusjonen der meninger om kvinnens vanskelige relasjonsstil med tidvise selvmordstanker hives rundt i rommet! Samtalen foregår rett over hodene på disse to malplasserte individene som plutselig har legemliggjort kasuset vi har sittet og vridd hjernene over de siste 10 minuttene! Jeg skifter blikk med Silje ved siden av meg, hun er like sjokkskadet som meg. Er dette greit? Hvorfor griper ingen inn, er dette en test? Hvor er rammene? Er våre etiske prinsipper så kulturrelative? Hva er rett å gjøre her nå? Seansen fortsetter i noen presserende minutter, jeg holder på å renne over av ubehagelige følelser og forvirring, men risikoen ved å bryte inn kjennes stor, kanskje jeg har misforstått noe elementært. When in Rome.. Parterapeuten er omsider fornøyd. Han takker for innspill før han snur seg til sine to klienter og takker dem for at de var så greie å stille som skuespillere til dette lille showet. Jeg føler meg lurt, jeg blir lettet, stemningen stiger, vi er på Malta, alt kan tydeligvis skje på Paradise (Bay) Hotel! Jeg lurer på hva alle andre i rommet har tenkt underveis i seansen, må spørre ca 20 forskjellige i pausen.
Og sånn går dagene. Det vitenskapelige programmet er sirlig beskrevet i et tykt hefte, men vi lærer fort at vi ikke alltid får det vi forventer oss, det går etterhvert sport i kunsten å velge riktig workshop. Oppholdet endrer gradvis stemning. Den norske delegasjonen får kvalitetstid før kulturell aften, vi finner stemningen innad i gjengen, jeg ser for meg at vi alle blir røde drops. Utover kvelden møter vi oransje drops fra Nederland, mintfargede drops fra Finland, grønne drops fra Sveits… Til frokost neste morgen fordeler alle seg godt og blandet. Vi får venner fra Tyskland, Tyrkia, Belgia, Bulgaria, Spania. Og når vi noen dager senere står ute i stiv kuling og kaster fargerikt pulver på hverandre, føler jeg at folk blander seg enda mer, innsikt utveksles i takt med fargelegging av hvite t-skjorter. EFPSA-spirit!
Jeg vet ikke hvordan mine små analogier funker i deg som leser dette sitt hode, jeg har nemlig synestesi. Etter en forelesning fra en som tar PhD på synestesi tidlig i uken, altså evnen til blanding av sansemodaliteter, skjønte jeg at ikke alle er like tilbøyelig til assosiering på kryss og tvers som meg. Jeg har visst en stund at ikke alle sine dager like automatisk og naturlig tildeles klare farger på samme måte som mine. Det jeg ikke visste er at folk faktisk gjerne har flere enn én type synestesi, at dette er et slags talent som viser seg fra barndommen av, uvisst hvorfor. Etter foredraget har jeg lagt merke til hvor mye mer enn andre jeg driver med dette! Det var altså ikke langt mellom teori og praksis, og jeg tror de fleste lærte noe nytt om seg selv. Da føltes det deilig å stikke av mellom faglig opplegg og sosiale sammenkomster, fylle fridagene med utflukter til øyene rundt Malta, prosessere, koble ut litt, svømme en tur, ligge pal på stranden, og ikke minst utvikle en sær og nær form for intern humor med den nye gjengen.
Så, hva har vi tatt med oss fra dette lille eventyret av et avbrekk i hverdagen? Med så mange inntrykk generelt, og spesielt med tema som vekket selvransakelse, skapte det noen ganske lange felles tankerekker som gjorde at vår lille gjeng ble godt kjent fort. Det er vanskelig å sette fingeren på konkrete lærdommer etter et så intensivt opphold, spør meg om et år hva jeg sitter igjen med! Jeg kan iallefall si for meg selv at jeg har blitt proppfull av faglig påfyll, jeg nevner i fleng; forelesninger om psykologisk kapital, kunst i møte med terapi, narsissisme, koding i R etterfulgt av samtaler med folk som utfordrer forståelsen av foredragene, muligheten til å dele alt og fordøye det sammen med likesinnede fra hele Europa; workshops med introduksjon til psychodrama (sjekk det ut!), skjønnheten og utfordringen med tap av identitet etter buddhistisk lærebok, en introduksjon til acceptance and commitment therapy; psykologistudiers oppbygging i andre land; å innse at jeg har gode muligheter til internasjonalt samarbeid gjennom å fortsette å delta i dette fellesskapet.
EFPSA-konferanse skulle altså vise seg å handle om mye. Kanskje til og med alt en vil, og iallefall ikke det en forventet seg selv om en påsto å stille med åpent sinn. Dette har vært et deilig oppbrudd i hverdagen som har gitt meg mulighet til å slakte noen myter om meg selv, perspektiv på både det ene og det andre, og ikke minst tilgang til et knippe sofaer å sove på ved neste reise rundt Europa. Neste år er det i Danmark, da blir det kanskje litt mindre Paradise-stemning, men garra minst like god stemning, for tema er lykke, og vi har allerede planlagt reunion med mange nye bekjentskaper. ❤ Bli med!
-Guro Holte Igesund
Psykolosjen 